The good, the bad and the funny

Helgen besto av tre animasjonsfilmer. De kan enkelt oppsummeres slik:

Den gode:

Watership Down

Den dårlige:

Happily N'Ever After

Den morsomme:

Horton Hears a Who!

17. mai er vi så glad i

Jeg håper alle hadde en herlig 17. mai feiring i går, med is, brus, pølser og alt annet som hører med. Jeg hadde en god feiring, med en liten tur ut i fint (dog noe kaldt) vårvær for å få dagens is før det ble filmkveld hjemme.

Å velge film for selveste 17. mai ble ikke noe problem i år. Det var jo en selvølge at vi måtte se norsk film! Jeg ville nok aldri sett på det som en selvølge tidligere år, med tanke på hvordan jeg så på norsk film før, men i år kunne det ikke bli annet.  Valget falt på en vi har ment å se lenge; Oslo, 31. august, og en Twitter-anbefalt film; Himmelfall.

Begge filmene føltes veldig riktig på denne dagen. De representerte norsk film godt synes jeg, Himmelfall med sine særegne personligheter og Oslo, 31. august med det rolige dramaet jeg føler er veldig standard i nyere norsk filmhistorie. Med norsk spekemat på bordet og norske flagg som pyntet stua ble det en veldig nasjonalromantisk kveld.

Jeg vil ikke komme med noen lange anmeldelser på disse to filmene, men jeg må si litt om dem.

Himmelfall
★ ★ ★ ★ ☆ ☆ 
Regi: Gunnar Vikene

Dette var en god blanding av mange herlige og skrullete personligheter. Gode karakterer, som faktisk var rimelig godt spilt. Jeg liker ikke Kristoffer Joner, han er alltid med og han har alltid samme kjedelige måte å spille på, men jeg synes han gjorde en brukbar jobb i denne filmen. Det skal mye til for å ikke falle for hans tullete mor, som steker tøflene sine og går tur med sin tydelig døde hund. Himmelfall får frem latteren, men det hele blir litt for meningsløst. Sjarmerende film, men typisk norsk - både på godt og vondt.

Oslo, 31. august
★ ★ ★ ★ ☆ ☆ 
Regi: Joachim Trier

Jeg liker slike enkle historier; en dag i livet til eks-narkomane Anders som sliter med å finne sin plass i verden. Filmen følger hovedpersonen via jobbintervju, samtaler med gode venner og etterhvert på fest. Det er gjort så lett, at det føles nesten litt for lett. Jeg synes det er godt å se mange ikke fullt så kjente skuespillere i denne filmen, men jeg syntes faktisk Anders Danielsen Lie ble litt oppbrukt allerede etter Reprise, for spilte han ikke helt likt i disse to? Jeg hadde kanskje for høye forventninger til denne filmen og ble således litt skuffet.

Begge filmene var fine, og de var verdt og få med seg, men de nådde ikke helt inn til hjertet mitt.

The Dictator

Jeg var så heldig å få være med en gjeng fra Twitter og blogg-verdenen for å se The Dictator på en eksklusiv før-før-premiere i går. Det ble en utrolig morsom og koselig kveld, med mange nye bekjente, god sushi fra Lille Asia og sprudlevin før filmen. Det hele ble arrangert av United International Pictures for å få omtale av filmen i sosiale medier. Et veldig bra arrangement og en god måte å få promotert filmen.
 

The Dictator
★ ★ ★ ★ ☆ ☆
Regi: Larry Charles

Sacha Baron Cohen har igjen laget en karakterfilm, i samme stil som Borat og Brüno. Denne gangen har han forvandlet seg selv til en diktator i et rikt afrikansk land. Aladeen, som diktatoren heter, gjør alt han kan for å forhindre demokrati i sitt land og henretter alle som sier han imot. Når han mister skjegget sitt og ingen lenger tror på at han er diktatoren blir jobben hans med ett vanskeligere.

The Dictator er en slik film som man enten elsker eller hater. For å få noe ut av denne filmen så er man avhengig av å like sjangeren, eller denne type komedie. Jeg er generelt sett ikke noe glad i komedie, men likte Borat godt og ble underholdt av The Dictator også. Filmen er smekkfull av WTF-øyeblikk og flaue scener, akkurat slik jeg forventet av den, men det er disse scenene som gjør filmen morsom. Enkelte scener ble dratt litt for langt for min smak, blant annet når de holder hender inne i vaginaen til en fødende dame. Filmer som The Dictator trenger kanskje slike scener for å virkelig sjokkere, da det skal mye til å gjøre dette i våre dager.

Det virker som de fleste føler det er feil å le av en slik film, jeg ser ikke problemet. Alt kan vitses med!

 The Dictator er ingen ny Borat. Den vil nå ut til det samme publikummet og underholde, men den er på langt nær like bra. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor Borat var bedre, men historien spilte nok en stor rolle i dette. The Dictator ble for meg ikke like interessant som hva Borat var. Dette ble litt for politisk for min del, politisk ukorrekt vel og merke.

Filmen er underholdene, den får fart på lattermusklene. Se den og le, men for all del ikke ta med deg hjernen din inn i kinosalen.

7x Hitchcock

Før helgen startet hadde jeg kun sett to av Alfred Hitchcock sine kjente og kjære filmer. Nå er jeg oppe i ni og ønsker å se flere. Hitchcock sine filmer er høyt anerkjent av en grunn, de er virkelig gode selv den dag i dag.

Vi rakk som sagt å se sju filmer i helgen, den eneste filmen vi ikke fikk sett var Torn Curtain. Det vi sitter igjen med etter et tre dagers langt maraton er en kjennskap til noen veldig bra filmer og en spirende forkjærlighet for Hitchcock. Vi planlegger allerede et til Hitchcock-maraton og saumfarer play etter flere titler. Denne mannen har laget så utrolig mange kjente filmer at vi føler vi bare så vidt har startet med å utforske Hitchcocks verden. På lista over filmer som må sees står blandt annet The 39 Steps, The Lady Vanishes, Dial M for Murder og Rebecca. Jeg kan gjerne se hele hans filmografi!

De to filmene jeg hadde sett fra før er Psycho og Strangers on a Train. De står fremdeles som de beste Hitchcock-filmene jeg har sett, sammen med Rear Window og Vertigo. Jeg fikk lyst på et gjensyn med de to; Psycho som den ikoniske skrekkfilmen den er og Strangers on a Train fordi det var min første film-noir.

Tilbake til filmene fra helgen, så føler jeg at en aldri så liten anmeldelse for hver av filmene er på sin plass. Jeg velger å bruke IMDb sitt ratingssystem her, da terningen ikke er nyansert nok. Jeg presenterer filmene fra best til minst likt.


1. Rear Window
9/10
Jeg blir veldig glad når jeg finner slike utrolig enkle, men likevel interessante og bra filmer som denne. Rear Window føles kunstnerisk i sitt uttrykk når vi ser over bakgården og får husveggene som rammer rundt naboenes liv. Historien er godt fortalt og spenningen holdes gjennom hele filmen. Dette er en film som godt kan sees mange ganger, og jeg tror at her er det mange fine detaljer å få øye på i gjensyn.

2. Vertigo
9/10
Med en slik malerisk skjønnhet, en veldig spennende og drivende historie og med så mange krumspring og vridninger er det lett å skjønne hvorfor Vertigo er så populær som den er. En virkelig bra film, som jeg gjerne ser igjen!




3. The Man Who Knew Too Much
7/10
Dette er en spenningsklassiker på høyde med nåtidens thrillere. Vi så denne i et godt restaurert format og dette kan ha litt innvirkning på synet mitt, den så jo nærmest ny ut. Jeg følte dessverre at sluttscenen, fra konserten, er altfor lang og jeg mistet mye av fokuset på grunn av dette. Ellers en meget spennende film.

4. Marnie
7/10
Denne filmen overrasket meg. Jeg hadde aldri hørt om den tidligere, og føler fremdeles at det ikke er av Hitchcock mest kjente filmer, så jeg forventet ikke stort. Den viste seg å skille seg godt ut fra resten av filmene, da den ble mer et psykologisk drama enn den vanlige mysteriefilmen. Jeg følte Marnie (både filmen og karakteren) var interessant, og med meget godt skuespill av begge hovedrolleinnehavere.


5. The Birds
7/10
Det finnes knapt skrekkfilmer som faktisk har skremt meg. The Birds gjør dessverre heller ikke det. Det er likevel veldig godt å se gamle skrekkfilmer, som ikke kun spiller på sjokkfaktoren blod og gørr gir. The Birds er en god skrekkfilmklassiker, den er spennende og med en god kinematografi.

6. Shadow of a Doubt
7/10
Den andre film-noir jeg ser, og på langt nær like god som Strangers on a Train. Jeg falt skikkelig for karakterene i denne filmen, da spesielt bedrevitende lillesøster og farens kamerat. Herlige og gjennomtenkte karakterer man lett blir glad i! Historien er også god, men savnet å bli skikkelig dratt inn i den.

7. North by Northwest
6/10
Det er synd å gi denne filmen en såpass lav karakter. Jeg ser at filmen er god, den er spennende og den er godt laget. Likevel så falt den ikke helt i smak hos meg. Jeg er ikke videre glad i action, og denne ble for actionpreget for meg. Som min kjære så korrekt sa det; den hadde James Bond stil over seg. Jeg liker ikke denne type filmer.

The Fantastic Flying Books of Mr. Morris Lessmore

Denne Oscar-vinnende animerte kortfilmen blander miniatyrer, data-animasjon og 2D-animasjon i en herlig The Wizard of Oz inspirert historie. The Fantastic Flying Books of Mr. Morris Lessmore er en veldig søt film som fortjente Oscar-statuetten.



Linker til filmer som konkurrerte om prisen for beste animerte kortfilm:
Sunday
Wild Life

Dark Shadows

★ ★ ★ ★ ☆ ☆ 
Regi: Tim Burton

Dark Shadows handler om vampyren Barnabas Collins, som etter å ha vært sperret inne i en nedgravd kiste i 200 år blir sluppet fri og returnerer til hans tidligere hjem hvor han finner at fjerne slektninger har nærmest ødelagt hele hans firma og rikdom. Han må kjempe for å passe inn i 70-talls Amerika, for å bli godtatt i familien og mot en eldgammel rival.

Jeg tror knapt det er mulig å finne en mer glorete film enn dette! Tim Burton har som vanlig lekt seg og kastet inn absolutt alt han liker i filmen slik at det har oppstått et sammensurium av farger og mørke, alt blandet med et særdeles hypert og kræsjende musikkbilde. Her er det gotikk møter det glade (steine) og fargerike 70-tallet, både i farger, stil og musikk. Hans gode venn Johnny Depp er selvsagt med, med så mye sminke at selv transvestitter ser naturlige ut. Forloveden hans Helena Bonham Carter er heller ikke glemt, men hun viser faktisk en nesten yndig karakter i denne filmen, så yndig som en orangehåret, alkoholisert, pillemisbrukende psykolog kan være! Burton sparer virkelig ikke på kruttet i denne filmen, men det gjør han vel sjelden.

Filmen er smekkfull av kjappe replikker og WTF-øyeblikk, og latteren sitter meget løst gjennom det hele. Filmen klarer absolutt å underholde, den gir mye moro for pengene, men dessverre så holder det ikke helt frem til den gjeve 5-eren. Historien er tilstede, men den føles tom og intetsigende. Karakterene er morsomme, men dessverre noe flate og nesten irriterende - iallefall hovedrollen.  Jeg elsker Tim Burton, og Johnny Depp er en av mine favorittskuespillere, men nå begynner det virkelig å bli nok. Jeg skulle gitt mye for å se Depp i en seriøs rolle igjen, og at Burton slipper til nye og spennende talenter i sine filmer. Selv om det er gøy, så føles det litt som en repetisjon, en evig repetisjon.

Dark Shadows er god underholdning, men ønsket om noe nytt og spennende er enda sterkere enn før.

Trill terningen

Å gi filmer en siste dom, en rating eller et terningkast er alltid like vanskelig. Da jeg var yngre var jeg enkel å tilfredsstille, og de fleste filmer jeg så fikk en grei 4-er på terningen. Jeg har selvsagt blitt mer kresen siden mine tidlige tenår, og den veldig standardiserte 4-eren har sprukket opp og blitt fordelt på alle terningens sider.

Jeg synes fremdeles ofte selv at jeg er for snill med karakteren. Blir jeg underholdt av filmen så har jeg lett for å falle på 4-eren fremdeles. Jeg føler det er for enkelt, men samtidig så vil en 4-er være rimelig riktig i de fleste tilfeller hvor filmen gir underholdning. Jeg oppsøker jo ikke dårlige filmer for å kunne gi lavere terningkast. Jeg forsøker å finne gode filmer, og når de ikke blir umiddelbart elsket av meg men gir meg en god flukt i et par timer, så føles 4-eren riktig.

Så langt i år har jeg gitt et snitt på 3,78 på terningen. Dette ser både høyt ut og samtidig helt riktig ut. De fleste filmer vil alltid ligge mellom 3 og 4, mens noen spesielle filmer får enten høyere eller lavere.

Jeg forsøker nå å lære opp andre i å gi mer riktige ratinger, slik jeg har måtte venne meg til selv. Jeg er fremdeles usikker, men gjør mitt beste for å få en riktig karakter på filmene jeg anmelder.

Mine terningkast er i veldig stor grad basert på hva filmen ga meg. Jeg kan ikke så mye om filmteknikk, lyd og andre tekniske utfordringer i film. Jeg ser på historien, jeg ser på helheten og jeg kjenner på følelsene jeg får av filmen, og gir terningkast etter dette.